I blant kan hunder og katter ha et problem med urineringen. De kan for eksempel tisse uvanlig mye, ha smerter når de tisser eller ha blod i urinen. En urinprøve er da nødvendig for å utrede en eventuell sykdom og som hjelp for å stille riktig diagnose.

Stavanger

Torgveien 15 4016 Stavanger
Finn veien hit 51 51 00 60

Hvordan gjøres det?

Ved urinprøvetakning hos hund kan man bruke et brett, en skål eller et glass. Dette føres inn under hunden når den skal tisse. I blant kan dette forstyrre hunden slik at den slutter å tisse, men som regel går det bra. Hos veterinæren kan man ta en urinprøve rett fra blæren (cystocentese) for å få en steril urinprøve. Veterinæren stikker da en tynn nål gjennom bukveggen og inn i urinblæren slik at en liten mengde urin kan suges ut. Denne prosedyren er relativt rask og som regel viser hunden ingen tegn til smerte. For katter bytter man ut sanden i kattekassen med plastkuler (kjøp dem på klinikken for dette formålet), slik at urinen ikke suges opp i sand. I posen med kuler ligger det en liten pipette som man bruker til å suge urinen opp, samt en egnet beholder som man kan frakte den i. Cystocentese utføres også på katt. 

Urinen

Dersom urinprøven tas før veterinærbesøket skal den oppbevares i et rent glass eller liknende med lokk i kjøleskapet. Når den står kaldt vil ikke bakteriene oppformere seg like lett. Prøven tas med til veterinæren og bør ikke være eldre enn tre timer.

Ulike analyser

Urinprøven kan analyseres på flere måter. I blant brukes det spesielle testremser, såkalte urinsticks, som dyppes i urinen. Disse kan man lese av direkte og eieren får oftest svaret underveis i besøket. Her ser man blant annet etter blod, proteiner, betennelsesceller og sukker. I blant er det behov for ytterligere analyser eller bakteriedyrkning av urinprøven. Det kan ta noen dager og opp til en uke før disse analysesvarene er klare. For å undersøke urinens innhold av celler, saltkrystaller eller andre produkter, kan urinen sentrifugeres. Innholdet som samles på bunnen av røret, det såkalte sedimentet, studeres så i mikroskopet. Dyrkning innebærer at en liten mengde urin fordeles på ulike næringssubstrat som så settes i et varmeskap i ett til to døgn. Dersom det finnes bakterier i urinen, øker de i mengde og blir dermed mulig å påvise og undersøke ytterligere.