Svulstsykdommer hos hund

De fleste mennesker er klar over at man kan bli rammet av kreft. At det også er en relativt vanlig årsak til veterinærbesøk og en vanlig dødsårsak hos hunder, kjenner kanskje ikke alle til.

Det virker som at hunder er det husdyr som oftest blir rammet av svulst og at frekvensen er økende. Det finnes sannsynligvis flere årsaker til dette. Først og fremst lever hunder et liv som likner menneskenes. Mange spiser usunt og for store mengder.  De mosjonerer for lite, lever i byer med forurensning eller på landet med risiko for kontakt med kjemikalier som brukes i landbruket. Både hunder og mennesker blir eksponert for stadig flere tilsetningsstoffer, hvis effekter vi vet veldig lite om. En annen årsak kan være at veterinærer i dag har blitt mye bedre på å behandle sykdommer. Hundene lever lenger og får dermed mer tid til å utvikle en svulstsykdom.

Ulike benevnelser

Hvorfor bruker man iblant begrepet kreft og av og til begrepet svulst? Begrepet kreft er avledet fra svulstens vekstmåte, den sprer seg ut med armlikende utskudd. Det er vanlig å reservere begrepet kreft til tilfeller hvor det er påvist en ondartet svulst som går ut fra en viss type celler. I motsetning til dette finnes det også godartet svulst. Leger og veterinærer som er spesialiserte på svulstsykdom kalles onkologer.

Symptomer

Når bør dyreeieren mistenke at hunden er rammet av en svulst? Det vanligste er at eieren kjenner en klump på hunden. En svulst kan fremstå på mange andre måter også; sår som ikke vil lege, smerte i bena (halting), økt tørste, feber, oppkast, tretthet, blødning fra en kroppsåpning eller kanskje endret atferd ved avføring eller urinering. Disse symptomene kan sees ved mange andre sykdommer, men kan være tegn på en svulst.

Hva kan man gjøre selv?

Det er lurt å kjenne gjennom hele hunden med jevne mellomrom. Da kan dyreeieren oppdage endringer tidlig. Sannsynligheten for at hunden kan kureres øker betydelig hvis man søker hjelp raskt. Dyreeieren anbefales å bestille veterinærtime om hen oppdager en kul eller noe annet rart. Også andre symptom, hvor noen er nevnt ovenfor, bør medføre veterinærbesøk hvis det ikke bare dreier seg om midlertidig besvær.

Diagnostikk

Ingen veterinær kan med 100 prosent sikkerhet si hvilken type svulst det handler om ved bare å titte og kjenne på den. Før diskusjonen om hvilken behandling som kan bli aktuell må veterinæren ha en diagnose slik at man vet hvilken svulsttype det dreier seg om og om den har spredt seg. Onkologer i AniCura bruker avansert og pålitelig diagnostikk. Veterinærene tar celleprøver, vevsprøver, blodprøver, tar røntgen og ultralyd. På noen klinikker finns det også tilgang til datatomografi og magnetkamera. Vi bruker også endoskopi (går inn med et lite kamera i tarm, magesekk, urinblære, brysthulen m.m.) og tar da også vevsprøver. I mange tilfeller holder det med bare én diagnostisk metode, men i vanskeligere tilfeller kan det være nødvendig å bruke flere metoder. Først når en diagnose er sikker og pasientens øvrige helsetilstand er utredet, kan diskusjonen om behandlingsmetode begynne.

Behandling

Behandlingsmetoden som er vanligst, eldst og fortsatt best, er kirurgi. I tilfeller hvor svulsten oppdages på et tidlig stadium og den ikke har spredd seg vil korrekt utført kirurgi ofte være kurerende. Veterinæren må da ha kunnskap om de ulike svulstene slik at korrekt kirurgi utføres fra starten. Det er alltid vanskeligere å operere for andre gang, i tilfelle veterinæren ikke har fått bort det angrepne vevet ved første inngrep. Det er derfor viktig med god diagnostikk før kirurgi.

Cytostatikabehandling

For svulster som har spredt seg eller som finnes i blodet behøver man av og til kjemoterapi (cytostatika). Ordet cytostatika er negativt ladet da det ofte forbindes med besværlige bivirkninger som mennesker kan få i sammenheng med disse behandlingene. Innenfor veterinærmedisinen ser man også bivirkninger, men ikke like ofte og de er mindre besværlige om de i det hele tatt forekommer. En hund som er under behandling skal kunne bo hjemme og føle seg som vanlig. Om ikke det fungerer, avbryter man behandlingen. Det er viktig å ikke utsette hunder for unødvendig lidelse som følge av at eierne ikke kan utstå tanken på å miste dem.

Det er sjelden enkelt å observere i venterommet hvilken hund som trenger en vaksine og hvilken som skal få cytostatika. Kraftig håravfall er en vanlig bivirkning hos mennesker men sees veldig sjelden hos hund. Visse hunder kan få dårligere pelskvalitet, men de fleste er upåvirket. Hvilke hunder som rammes kommer mer an på rase og pelstype.

Målet med cytostatikabehandlingen er at hunden skal ha det bra så lenge som mulig. Det er en vanskelig balansegang ettersom vi vil gi en effektiv behandling, men ikke forårsake lidelse. Veterinæren forsøker således ikke å kurere pasienten til hvilken som helst pris, men prioriterer livskvalitet foran kvantitet. Man vet dessuten fra humanmedisin at deprimerte pasienter som «gir opp» responderer mindre på behandlingen. Det problemet slipper vi helt i veterinærmedisin da våre pasienter er lykkelig uvitende om sin sykdom. Det er eierne som lider mest!

Stråling

I noen tilfeller er stråling den beste behandlingen. Stråling brukes som primær behandling på en del svulster og det er også vanlig å stråle et operasjonsområde hvis svulsten ikke kan fjernes fullstendig. Hunder har veldig stor toleranse for stråling.

Det er forståelig at man som dyreeier er i tvil om å starte en svulstbehandling. En slik beslutning bør ikke tas for fort. Dyreeieren skal først ha all nødvendig informasjon fra behandlende veterinær. Ordet kreft skremmer, men det behøver ikke bety død. Mange hunder med svulst under behandling har det mye bedre enn dyr med andre kroniske sykdommer. Alle veterinærer har imidlertid ikke den nødvendige kunnskapen på dette feltet, så dyreeieren kan bli videresendt til en spesialist.

I mange tilfeller beslutter dyreeieren seg for å ikke behandle. Det er lettere å ta en slik avgjørelse etter å ha fått all informasjon om prognoser og behandlingsalternativ. Husk at en cytostatikabehandling ikke trenger å bli fullført bare forbi den er påbegynt. Mener dyreeieren at det ikke kjennes riktig eller at hunden ikke virker som den har det bra, kan behandlingen avsluttes. Da har hunden i alle fall fått en sjanse.

I blant er det ingenting man kan gjøre og det beste vil være å avlive hunden. Da er det bra å ikke vente for lenge. Sorgen blir tung uansett når man tar beslutningen. Husk at hunder lever i nuet, og kan ikke på samme måte som oss tenke tilbake på livet, huske fine stunder eller planlegge for etterkommerne.