Epilepsi hos katt

Hjernen består av milliarder med nerveceller som kommuniserer med hverandre gjennom kjemiske og elektriske signaler. Epilepsi er en sykdom som forekommer når disse nervecellene blir overaktive. Epilepsi forekommer på katter som hos mennesker og gir epileptiske anfall.

Epileptiske anfall kan være fokale – eller generaliserte. Hvilken type anfall katten får avhenger av hvor stor del av hjernen som affiseres. Ved fokale anfall sees symptomer kun i en del av kroppen, mens ved generaliserte anfall er hele kroppen involvert i anfallet. 

Katter har ofte fokale anfall der det eneste symptom kan være rykninger i ansiktsmuskelaturen, uttalt salivering eller påvirket mentaltilstand. Anfallene kan også innebære kraftige kramper. Katter har ofte flere anfall per dag, såkalte  ”kluster-anfall”, men dette betyr ikke at prognosen er dårligere.
 
Forekomsten av epilepsi innen kattepopulasjonen antas å være ca 2%. Epilepsi rammer både hunn-og hannkatter.

Årsaker til epilepsi

Primær idiopatisk epilepsi

Hos katter og mennesker har benevnelsen idiopatisk epilepsi blitt brukt for å beskrive ett epilepsisyndrom som en antar å ha en genetisk årsak. Idiopatisk epilepsi er en vanlig årsak til epilepsi anfall hos katt, og den kan være både fokal og generalisert.

Antall anfall kan variere over tid og er noen ganger hyppigere i starten. En del katter blir med tiden symptomfrie og kan i enkelte tilfeller klare seg uten behandling. Katter med primær epilepsi er i gjennomsnitt 3,5 år gamle (1-12 år) da de debuterer med epileptiske kramper.

Sekundær epilepsi

Sekundære epileptiske anfall forekommer som følge av sykdom eller skade i hjernen (eksempelvis hjernetumor eller hodetraume) eller som følge av en ytre faktor som påvirker hjernen (eksempelvis en forgiftning eller lavt blodsukker). Katter debuterer med sekundær epilepsi i en høyere alder enn katter med primær epilepsi og er gjennomsnittlig 8 år når de får sitt første anfall.  

Diagnostikk

Primær idiopatisk epilepsi er en utelukkelsesdiagnose, det vil si at diagnosen stilles når andre årsaker til anfall er utelukket. Det som utmerker seg ved primær epilepsi er at katten har det allment bra mellom anfallene, og at den neurologiske undersøkelsen og de diagnostiske tester som utføres ikke viser noen avvik.

Veterinæren tar alltid en grundig klinisk og nevrologisk undersøkelse. I tillegg er det ønskelig å ta blod- og urinprøve. Det kan også være aktuelt å gjøre videre tester som røntgen, ultralyd, CT, MR og/eller prøver fra ryggmargsvæsken.

Behandling av epilepsi hos katt

Som regel anbefales det å gjøre utredning og starte behandling dersom katten har over 3-4 anfall i året, flere anfall under ett døgn (kluster anfall) eller status epileptikus (et langt anfall).

Vurdering av eventuell behandling gjøres alltid i samråd med dyreeier, som også må være inneforstått med at behandling ikke nødvendigvis betyr at katten ikke får mer anfall. Behandlingen er som regel livslang hvor målet er å redusere antall anfall og varigheten av hver enkelt, om mulig totalt opphør av anfall. Medisinene kan ha flere bivirkninger, det er derfor nødvendig med jevnlige kontroller og oppfølging hos veterinæren.

Katter kan være vanskelig å medisinere for eier, dette blir også en faktor som spiller inn når det skal vurderes om behandling skal igangsettes.    

De vanligste preparatet som brukes ved behandling av epilepsi på katt er fenobarbital.

Fenobarbital

Fenobarbital (Phenoleptil®, Fenemal®) er førstevalget blant preparatene ved behandling av epilepsi hos katt. Det er et antiepileptikum som doseres to ganger daglig.

De fleste bivrkninger er doserelatert og sees oftest som økt drikke- og matlyst samt vektoppgang. I starten kan katten bli trøtt og noe sjanglete. Dosen justeres i samråd med veterinær dersom bivirkningene vedvarer, men de går oftest over etter 2-3 uker. Andre uvanlige bivirkninger forekommer, men som regel er dette et preparat som fungerer bra på de fleste katter.