Blodprøver

Ved en blodprøvetaking tas en liten mengde blod ut som senere analyseres. Mengden blod varierer ut fra hvor mange og hvilke analyser som skal utføres. Analysene kan enten gjøres på et internt laboratorium eller sendes til et eksternt laboratorium.

Iblant kan blodprøvesvaret gi beskjed om at dyret har en viss sykdom, men det finnes mange sykdommer som ikke kan diagnostiseres kun med en blodprøve. Sammen med øvrig informasjon, som f.eks. sykdomshistorie og røntgen, kan prøvesvarene hjelpe veterinæren til å stille rett diagnose. En blodprøve også brukes til å utelukke sykdommer i en større utredning. 

Dersom dyret ditt skal opereres, anbefales det en blodprøve før narkosen. Analysesvaret bruker veterinæren for å gjøre en risikovurdering før narkosen og velge den mest skånsomme narkoseformen for nettopp ditt dyr.

Slik gjøres det

Når blodprøven tas, behøves det som regel to personer. Den ene personen holder dyret, og den andre personen tar prøven. Blodprøven tas av enten veterinær eller dyrepleier.

Det vanligste er såkalte venøse blodprøver. Vener er de blodkarene som leder oksygenfattig blod fra kroppen tilbake til hjertet og lungene. En slik blodprøve tas oftest i en vene på framsiden av frambeinet eller på halsen.

Området barberes og desinfiseres. Mange ganger bruker man et stasebånd som spennes rundt beinet for at blodkaret skal synes bedre. Når det strammes, hindres blodstrømmen i venene, karene utvides når blodet samles og da synes og kjennes karene ofte bedre og gjør det lettere å stikke i karet.

En prøvetakningskanyle stikkes inn i karet. Til kanylen kobles et rør med vakuum som gjør at blodet suges ut i røret. Ulike rør brukes avhengig av hva som skal analyseres. Noen av rørene inneholder ulike tilsetningsstoffer som blodet skal blandes med før det analyseres. Ulik farge på rørenes korker markerer ulike tilsetningsstoffer.

Hvordan reagerer dyret?

Hvordan dyret reagerer ved en blodprøvetaking er veldig individuelt. En del reagerer på stikket, mens mange ikke ser ut til å kjenne noe ubehag. Dersom dyreeier vet fra tidligere erfaringer at dyret er redd eller synes det er ubehagelig, er det fint om man sier i fra til personalet slik at de kan ta forholdsregler. 

Noen dyr er mer urolige med eier til stede, og det vil i slike tilfeller være best at veterinæren får hjelp av en assistent i stedet for av eier til å holde. 

Did this article help you?

Please select what suits your situation or type on your own. We greatly appreciate your feedback.

Thank you!

We really appreciate it

Contact a veterinarian

Error

An error has occurred. This application may no longer respond until reloaded.