Bestevenn og hverdagshelt

”Da jeg fikk min første førerhund, falt mange ting på plass for meg. Plutselig kunne jeg være mer effektiv og få ting på stell uten å være avhengig av andre. Jeg tenker på det hver dag, jeg, hvor stor betydning hundene mine har hatt og har for meg!”

Blinde Siri Rudlendes første førerhund het Anuschka, en nydelig golden retriever som var «æresruss» da Siri gikk ut av videregående – og ”brudepike” da hun giftet seg med sin Loyd i Stor-Elvdal hovedkirke den 13. november 1993. Men det er med førerhundene som med de fleste av oss: Det er flest hverdager.
 
Da AniCura møter Siri i forbindelse med Førerhundens dag, er det tre år gamle Afaia, hennes sjette førerhund, som er Siri Rudlendes hverdagshelt og bestevenn. Der Siri er, der er selvfølgelig Afaia. Og Siri er teatermenneske. Hun bare elsker teater, og spiller selv i en improvisasjonsgruppe ved teaterskolen hennes gode venn Minken Fossheim startet i 1992.

Maskot på Det Norske


”Jeg går veldig mye på teater, særlig på Det Norske Teatret. Det er så god atmosfære der, og jeg føler meg så velkommen. Nesten som å komme hjem. Jeg kjenner etter hvert mange av skuespillerne, og Homer, min forrige hund, var rene maskoten på Det Norske. Alle kjente ham.
 
Uansett hva som skjedde på scenen, bare lå han foran beina mine og var like kul.
Da Homer døde, skrev skuespiller Geir Kvarme til meg på Facebook: ’Han var den trofaste sliter’n av første benk på Scene 3. Det er slik jeg vil huske ham. Føler med deg!’»
 
Nå er det Afaia som ligger under stolen på Det Norske Teatret og titter. Eller sover. For Siri har kjøpt rosa hørselvern til Afaia — til musikalbruk; slik du ser barn ofte bruker når de er med på konserter og festivaler.

Vis hensyn!

Etter å ha vært sammen med Siri Rudlende og Afaia noen svært hyggelige, underholdende og interessante timer, kunne vi nesten ha skrevet en hel bok om hvor nyttige og viktige Norges ca. 300 førerhunder er for eierne sine. Nettopp derfor er Siri opptatt av å minne om at en førerhund trenger arbeidsro.
 
”Når jeg har sele på Afaia, er hun på jobb. Da skal hun ikke forstyrres. Hvis noen vil ha kontakt eller gjerne vil hilse på, skal de henvende seg til meg. Ikke alle gjør det,” sier Siri. Hun opplever at det er eiere av de minste hundene som oftest glemmer å ta hensyn, selv om man naturligvis ikke skal generalisere:
 
”Det er så mange snodige hundeeiere, som lar småtasser av noen hannhunder få lov til å «jokke» på hundene mine. Jeg blir så forbanna! Også kan jeg jo ikke se hva som foregår heller! Homer, min forrige hund (kastrert hannhund), bare sto der tålmodig og kjedet seg. Hvis det samme skjer med en av jentene, forandrer de seg med ett til skikkelige tante Sofie-typer, som med all mulig tydelighet gir uttrykk for at slik oppførsel på ingen måte er akseptabel. Det er så deilig – at de sier fra selv!”

Utrolige historier

Siri har så mange fantastiske historier å fortelle om Anuschka, Juva, Gringo, Bess, Homer og Afaia. Som denne:
 
”Det var en LP-plate jeg hadde veldig lyst på, dette var på slutten av 80-tallet. Jeg hadde sett  den i en hylle på Rilla platebar på Hamar: ‘Les Miserable’, med det franske castet. Jeg syntes ikke den var like god som den engelske, men jeg ville nå gjerne ha den likevel. Jeg hadde dessverre ikke råd akkurat da ...
 
Så kom jeg og Anuschka tilbake til Hamar 14 dager senere. Vi hadde ikke vært der mye, så vi var ikke særlig godt kjent, men i det vi nærmer oss gata der platebutikken ligger, begynner Anuschka å jogge på – uten at jeg har gitt beskjed om noe som helst. Hun drar meg med inn i butikken og rett bort til hylla der plata heldigvis fremdeles  sto. Dette er så tullete at det nesten høres ut som noe jeg har funnet på — men sant er det.

Nåla i høystakken

Ikke alle Siris hunder har vært like ivrige på apport. Anuschka var god her også!
”Jeg hadde en walkman som var begynt å bli veldig slarkete. Jeg måtte ha en gummistrikk rundt den for at den skulle fungere. Så mistet jeg strikken, på skogbunn, og tenkte: Fillern, jeg må jo ha den gummistrikken! Jeg forsøkte meg med et forsiktig ’Anuschka, apport!’. Hun fant den, og kom bort til meg med den tynne gummistrikken mellom tennene!
 
Da de hørte om dette ble til og med trenerne på Førerhundskolen imponert.

Hvem kan bli vertsfamilier?

Norges Blindeforbund skriver på sine nettsider:

Det å være fôrvert for førerhundskolen krever ingen spesialkunnskap, og førerhundskolen vil sørge for at alle fôrvertsfamilier får en grundig opplæring. Vår målsetting er at fôrvertene skal gi hunden en trygg og harmonisk oppvekst med mye kjærlighet og faste grenser.

Her kan du lese mer:

https://www.blindeforbundet.no/hjelpemidler-og-produkter/forerhund/forvert
 

Hva skjer når førerhundene blir pensjonister?

Når de er mellom 10 og 12 år gamle, pensjoneres førerhundene. Fra de er 10 år blir de testet jevnlig: De må fungere og trives med sin krevende hverdag for å få lov til å ”stå i jobb”. Siris hunder er heldige. Siden mannen og tenåringsbarna hennes gjerne bidrar med lufting og en del andre praktiske oppgaver, har Siri mulighet til å ha pensjonistene boende hos seg. Samtidig kan pensjonisten fungere som kamerat og mentor for den ferske, nye førerhunden.
 
Uansett er det eierens ansvar å sørge for pensjonisttilværelsen. Enkelte førerhunder kommer tilbake til sin opprinnelige vertsfamilie, andre flytter inn hos gode venner eller familie av eieren.

La oss snakke om tenner!

Mange dyreeiere tror at vennen deres har en sunn og frisk munn, men de tar feil. Faktisk har 80 % av alle voksne hunder og katter problemer med tannhelsen, men det kan være vanskelig å vurdere for dyreeieren selv. Vi er her for å hjelpe vennen din med å få et sunnere smil!

Feil

Det har oppstått en feil. Siden svarer ikke lenger som forventet.