Når huggormen hugger, injiseres det ofte samtidig gift. Reaksjonen etter huggormbittet varierer kraftig avhengig av mengde gift som blir injisert. Noen ganger injiseres det ikke gift i det hele tatt, mens det andre ganger injiseres mye. Huggormbittet gir i hovedsak store hevelser og en endring i blodets koaguleringsevne (hvordan blodet levrer seg).
Bittet kan vises i huden som to små hull eller prikker ved siden av hverandre. Om det var gift i bittet, oppstår en kraftig og ofte blodrød hevelse rundt bittet som kan spre seg langs kroppsdelen som ble rammet.
De fleste hunder som blir bitt av huggorm blir kraftig påvirket. Huggormgift kan gi svært alvorlige skader. Ved milde tilfeller blir hunden kun hoven på bittstedet med lokal smerte som følge. I middels alvorlige tilfeller oppstår skader på hundens indre organer. Ved svært alvorlige tilfeller får hunden koagulopatier (forstyrrelse av blodets evne til å levre seg), noe som kan medføre spontane blødninger, kraftige lever- og nyreskader samt forstyrrelser i hjertets funksjon. Blodcellene kollapser med alvorlig blodmangel (anemi) som resultat. Selv med behandling er det ikke alle hunder som overlever et ormebitt.
Symptom
Etter et alvorlig huggormbitt oppstår en kraftig, øm hevelse som øker i størrelse time for time, og sterk smerte følger inntil et par dager etter bittet. Normalt blir hunden trøtt innen en time etter bittet.
Symptom kan være akutt halting og smerte. Det er ytterst sjelden at det oppstår hevelser i hundens luftrør med pusteproblemer som følge. Giften kan forårsake skader på blodkar, blodtrykksfall, svimmelhet, sløvhet, forstyrrelser i hjerte- og karsystemet og bevisstløshet. Hunden kan gå i sjokk.
Hva kan man gjøre selv?
Hunden bør holdes i ro og bør hvile ettersom spredningen av giften påskyndes ved muskulær aktivitet. En liten hund kan bæres fra stedet, og om det er mulig bør heller ikke en stor hund gå mye. Bittet skal ikke suges på eller kjøles ned, og man skal ikke forsøke å stanse blodsirkulasjonen fra bittstedet.
Kortison gis ikke lenger rutinemessig mot ormebitt. Det er ikke en fullgod behandling av huggormbitt, og veterinær bør alltid oppsøkes så snart som mulig.
Når bør du ta hunden til veterinær?
Hunden bør alltid undersøkes av veterinær så snart som mulig etter et ormebitt.
Diagnose
Normalt stilles diagnose ved at bittmerkene observeres i kombinasjon med markant hevelse og smerte. Ofte har dyreeieren selv sett hendelsen.
Behandling hos veterinæren
Om hundens allmenntilstand er påvirket og hunden har en kraftig hevelse er det ofte nødvendig med innleggelse. Behandlingen består i å holde hunden i ro, hindre sjokk ved å opprettholde blodsirkulasjon og blodtrykk, samt smertelindring. Alvorlig sjokk behandles vanligvis med blod eller plasma for å øke det sirkulerende blodvolumet.
Ettersom hevelsen etter et huggormbitt kan gjøre meget vondt, behandles vanligvis smerten med et smertelindrende preparat. Intensivbehandling kan også innebære at det gis antiserum som motgift. Flere blodprøver tas for å kontrollere hundens blodstatus og for å kontrollere blodets koaguleringsevne. Antibiotika er meget sjelden nødvendig ved ormebitt.
Etterbehandling
Rekonvalesensperioden etter et ormebitt varierer fra dager til måneder. Hunden bør unngå mosjon og trening de to første ukene etter et ormebitt. Vanligvis anbefales et oppfølgingsbesøk etter en eller to uker. Da foretar veterinæren en ny undersøkelse, ofte med en oppfølgende blodprøve. Det kan forekomme komplikasjoner i etterkant i form av rytmeforstyrrelser på hjertet eller påvirkning av indre organer som nyrer og lever.
Huggorm (Vipera berus)
Huggormen er den eneste giftslangen i Skandinavia. Slangens gift inneholder en blanding av enzymer som gir skade på muskulaturen rundt bittet og som løser opp blodcellene. Når en huggorm biter tilpasser den mengden gift etter omstendighetene. En tredjedel av ormebittene er defensive, det vil si tørre bitt uten giftoverføring. Hvor alvorlig følgene blir avhenger av faktorer som bittlokasjon, hundens kroppsvekt og alder samt slangens størrelse og giftmengde.
Huggormen er ofte en drøy halvmeter lang, og hunnen er større enn hannen. Huggormen har en grå, brun eller rødbrun grunnfarge som er lysere enn mønsteret. Det fleste huggormer har et bredt flatt hode, vertikale pupiller og et tydelig sikksakkbånd langs ryggen. Båndet på ryggen kan være rett, brutt opp i trekantede flekker, eller det kan være svakt utviklet eller ikke synlig. Slangen kan være helt svart og kan da være vanskelig å skille fra en svartsnok.
Slanger er vekselvarme og deres metabolisme reguleres av temperaturen til omgivelsene. På vinterstid ligger slangen i dvale på en frostfri plass. Huggormen kommer ut av dvale i mars/april. Den første måneden etter vinterdvale ligger den mest i solen for å forberede seg til å bytte skinn og til parringstid. Først etter denne perioden begynner ormen jakten etter føde. Huggormer eter først og fremst mus og frosker, og dras derfor mot områder som dyrket mark og grøfter hvor slike dyr holder til.
Huggormen har giftkjertler som har åpning via smale ganger i to hule huggtenner i overkjeven. Giften inneholder flere komponenter, til dels en nervegift som lammer byttet og dels ulike enzymer som forenkler nedbrytningen av byttet. Giften brukes når slangen jakter. Når slangen er i forsvarsposisjon forsøker den iblant å skremme bort det som truer den ved å reise seg og hvese. Om dette ikke virker, hugger den uten å injisere gift. Hvis slangen er svært truet eller blir trampet på og ikke har andre muligheter, injiserer den gift. Giftens styrke varierer med slangens alder og størrelse. Giftmengden påvirkes av når ormen sist tømte giftkjertlene.
Slanger trives på varme plasser, i høyt gress, i løvhauger, i åpen kompost, under uthus og lignende. En tomt med kortklippet gressmatte og uten kriker og kroker gjør din hage til et utrivelig og mindre interessant oppholdssted for huggormer. Alle norske slanger er fredede.
Redigert av veterinær i AniCura, februar 2023