Det kan være vanskelig å forhindre hunder fra å spise fremmedlegemer. Unge hunder kan være svært interessert i å smake på og spise ulike ting. Ofte reduseres denne adferden når hunden blir eldre.
Om gjenstanden setter seg fast i mage/tarm eller ikke, avhenger av størrelse og type gjenstand. Dersom det er så stort at det ikke kommer gjennom overgangen fra mage til tarm, kan det bli liggende i magesekken over en lang tid, i blant opptil flere måneder. Gjenstanden kan også forårsake sporadiske brekninger og påvirke hundens allmenntilstand.
Dersom gjenstanden passerer ut i tarmen og setter seg fast, blir passasjen avstengt og situasjonen blir da mer akutt ettersom tarmens blodtilførsel ofte påvirkes av en gjenstand som sitter fast. Dersom gjenstanden ikke passerer på vanlig vis, eller opereres bort, kan det føre til at tarmveggen går i stykker. I så tilfelle vil gjenstanden, med tarminnhold, komme ut i bukhulen noe som vil gi bukhinnebetennelse. Hundens allmenntilstand vil da raskt forverres og tilstanden blir livstruende.
Listen over mulige gjenstander som kan feste seg er lang og inkluderer strømper, undertøy, leker, nøtter, ørepropper, tamponger, majskolber, bein, smokker og hårstrikker.
Symptomer
Symptomer ved fremmedleger i magesekk eller tarm varierer mye avhengig av hvor gjenstanden sitter fast. Hyppige brekninger, ofte etter at hunden har spist eller drukket, er vanlig. Brekninger kan også komme sporadisk over en lengre tid dersom fremmedlegemet ligger igjen i magesekken. Hunden vil etterhvert ikke spise eller drikke på grunn av en forstoppet tarm, men fortsetter ofte å kaste opp. Det finnes riktignok også hunder med fremmedlegemer i mage og tarmkanalen som ikke brekker seg, noe som gjør diagnostikken vanskeligere.
Ved fremmedlegemer i magesekk eller tarm, kan allmenntilstanden forverres gradvis eller svært raskt. Akutt forverring kan skyldes væsketap, men også på grunn av skade og smerte i tarmslimhinnen som forårsakes av trykk fra gjenstanden.
Brekninger kan også være symptomer på andre sykdommer som gastroenteritt (betennelse i mage og tarm), eller sykdommer i andre organsystemer som f.eks. lever, nyrer eller bukspyttkjertel.
Hva kan man gjøre selv?
Det finnes ikke noe sikkert man selv kan gi hunden for å få den til å kaste opp etter den har spist noe potensielt farlig. Dersom hunden har fått i seg et skarpt fremmedlegeme, kan det være greit å gi den hermetiske asparges. Trådene i aspargesen kan vikle seg rundt den spisse gjenstanden slik at den kan passere tarmen uten å skade den. Ved inntak av giftige substanser, bør veterinær kontaktes umiddelbart.
Når bør veterinær oppsøkes?
Dersom man ser at hunden har spist et fremmedlegeme, bør veterinær oppsøkes for eventuelt å framprovosere brekninger ved hjelp av legemidler. Dette bør skje så fort som mulig etter inntaket.
Dersom hundens allmenntilstand er påvirket eller om den har hyppige brekninger, bør veterinær alltid oppsøkes.
Diagnostikk
Veterinæren utfører en grundig undersøkelse som inkluderer palpasjon av buken (det vil si å kjenne på magen). Ved mistanke om fremmedlegeme i magesekk eller tarm suppleres ofte undersøkelsen med røntgen eller ultralyd. Dessverre er ikke alle fremmedlegemer synlig på røntgen eller ultralyd. I blant må det tas kontrastrøntgen. Hunden mates da med en røntgentett væske som ofte stopper ved, eller suges opp av fremmedlegemet. Det tas flere røntgenbilder over noen timer for å prøve å lokalisere hvor fremmedlegemet sitter.
Fremmedlegemer i mage og tarm kan være svært vanskelig å diagnostisere. I blant må man bestemme behandling ut fra symptomene.
Behandling hos veterinær
Dersom inntaket har skjedd innen de nærmeste timene, kan veterinæren gi et preparat som fremkaller oppkast. Dyreeier bør aldri selv forsøker å fremkalle oppkast.
Om allmenntilstanden er påvirket og hunden har kastet opp gjentatte ganger, gis vanligvis væskebehandling intravenøst for å kompensere for væsketapet. Ettersom fremmedlegemer i mage og tarm ofte forårsaker smerte, pleier smertelindring også være en del av behandlingen.
Dersom et fremmedlegeme er påvist i magesekken og brekningsmidler er gitt uten resultater (eventuelt ikke er egnet), kan gjenstanden eventuelt fjernes ved hjelp av et endoskop. Dette innebærer at magesekken inspiseres via et langt, fleksibelt instrument med et kamera i enden. Fremmedlegemet kan i mange tilfeller fjernes på denne måten.
Om det mistenkes at et fremmedlegeme sitter fast i tarmen, er et kirurgisk inngrep ofte den behandlingen som er foretrukket. Tarmen åpnes og gjenstanden fjernes. I blant må tarmen åpnes på flere steder og operasjonen kan da bli mer komplisert. Dersom gjenstanden sitter fast i, eller nær, tykktarmen, kan det ofte masseres ut gjennom analåpningen.
Uansett hvilken metode veterinæren bestemmer seg for å bruke, skjer inngrepet under full narkose. Prognosen ved en operasjon for fjerning av fremmedlegemer er relativt god forutsatt at fremmedlegemet ikke har sittet fast for lenge og har skadet tarmen. Dessverre er dødeligheten svært høy (80-90%) dersom tarminnhold har lekket ut i buken gjennom den skadede tarmen. På grunn av dette er det ikke uvanlig at veterinæren anbefaler en diagnostisk bukåpning ved mistanke om et fremmedlegeme i tarmen.
Etterbehandling
Etter tarmoperasjonen pleier hunden å måtte bli igjen ved klinikken opptil et par døgn for videre behandling med intravenøs væsketilførsel, smertelindring og små mengder med mildt fôr. Hunden blir som regel til den kan spise mat uten komplikasjoner og allmenntilstanden er forbedret.
Vel hjemme bør hunden unngå mosjon de første 10-14 dagene og bør kun gå korte turer i bånd. Etter operasjonen anbefales det at hunden har på en halskrage, evt. en body, i 10-14 dager for å forhindre at den slikker på såret. Såret bør kontrolleres daglig, og om blødning, væsking, rødme, hevelse eller annen forandring ses, bør veterinæren kontaktes.
Spesialfôr gis vanligvis de første dagene i små porsjoner flere ganger per dag. Mengden mat økes gradvis til man kan gi hundens vanlige fôr.
Stingene fjernes vanligvis etter 10-12 dager. Det er dog ikke uvanlig at buksåret sys med resorberbar tråd som ikke behøver å fjernes og som forsvinner av seg selv etter ca 8-10 uker.
Spesifikke råd for hvert enkelt individ gis i samråd med at hunden sendes hjem fra veterinæren.
Redigert av veterinær i AniCura, februar 2023